Torsdag 12. mai
MONO 15 ÅR
Shit City + El Cuero
Konsertstart
21:00

Facebook event
Inngang
220 kr

Kjøp billetter
Shitcuero
Det er en sann glede for oss å få tilbake to av våre favorittband for en splitgig på sjappa i forbindelse med jubileet Ingen her på berget har noensinne hørt mer ut som sinna Neil Young enn El Cuero. Drit i Young Neils. Ingen her på berget har noensinen hørtes mer ut som Lynyrd Skynyrd, Allmann Brothers og The Gratefull Dead enn Shit City. Drit i The South. Blandt mange sjangerøvelsesband så står disse to orkestrene i en særstilling. Det lukter brennevin, jazztobakk og diesel lang vei. Har du hørt de så veit du det. Nå på samme scene samme kveld. Og El Cuero skal til og med spille som de gjorde før om åra. Begge bandene har også spilt opptil flere konserter på Mono. Shit City spilte lørdagsgodt 18. mars 2006, El Curo spilte også lørdagsgodt 17.juni 06. Og sammen spilte de første splitgig på Mono søndag 1.okt 2006.
Vi ba vår gode venn, Morten Mormone, som spiller i Shit City om å fortelle sin historie, med sine egne ord, om Sht City og El Cuero. OG Mono.

"Jeg kan faktisk ikke huske første gang vi delte scene med El Cuero. Jeg kan ei heller egentlig huske de andre gangene vi spilte sammen. Datoene altså. Men OM jeg husker de fantastiske stundene vi hadde sammen. Bøndenes brorskap kan man vel si: 7 gærninger fra Lillehammer, èn gærning fra Bjerkvik, èn helt fra Hammerfest, èn Stjørdalsbonde, to legender fra Karihola, Kristiansund og en ung og mæget lovende pjokk fra Halsa (Haaasja-laaaang A) Alle 11 med en sterk forkjærlighet for slutten av 60-tallet og starten av 70-tallets rockete country. Slik som skivene Country Funk - S/T (Polydor 2425 018) Goose Creek - Symphony (Capitol SM-444) og Poco - From The Inside (Epic BL-30753) Ikke hørt om disse ? Ok da, vi er nerder og dykka dypt i materien etter at vi hadde slitt ut våres Sweetheart Of The Rodeos, American Beautys, Grevious Angels, Burrito Deluxes og Zumas.

Jeg møtte bandet El Cuero for første gang på nok en dato jeg ikke husker men det var vel rundt 2006 eller var det 2007? Far i huset, Ole Petter Andreassen hadde sagt at det bandet han nettopp hadde tracket første skiva til, i Caliban, var noe jeg bare MÅTTE sjekke ut. Og jeg fikk med meg første konserten til rockerne på Månefisken. Helt klar i hodet var jeg nok ikke men bandet satte ett vanvittig inntrykk. Brynjar T Ohr's gitareskapader, WELD-verdig, det voldsomme kompet, guttungens Telecaster-coolness og de helt over the top bra i pitch trestemte koringer. De var som om de skulle vært fra Manassas' første liksom.

Fra gig to var jeg fast lydtekniker for dem på 60+ shows. Det var kjærlighet. På denne første konserten husker jeg at jeg tenkte høyt i hodet "Detta her må faen meg Lars Erik få høre” - vi (S.C) dreiv jo med samma skjiten om enn ikke så høylydt (kremt, det skulle vel forandre seg noe etterhvert) Og joda, det falt i smak.

Jeg fikk etter litt prata med nordmøringan og det kom jo raskt for en dag at brødrene Ohr og jeg/Simen (The Mormones) hadde truffet hverandre for ørten år sia på legendariske Tauterstokk i Nord Trøndelag. Uansett, vi kom med en gang svært godt overens og begynte og date med en øl i hånda hjemme hos hverandre. Hjemme hos Brynjar gikk det i Mr. Mister, King Crimson og 250 Neil Young-bootlegs.

I 2007 fkk både Shit City og El Cuero gitt ut hver sine debutplater. God Bless Our Home og El Cuero, begge til strålende kritikker i pressen. Til og med gamlisser som Øyvind Rønning og Skjekle digga. God bless ble endog nominert til Spelemann i country-klassen men, blei slått på målstreken av Haugen-brødra. Damn you Lars Håvard, haha. Men så, vi lobbierte for en felles konsert på Cafè Mono, selveste Cafè Mono. Det årna seg lett da jeg jobba der på lyd iblandt og Ingrid Olava var på den tiden godt kjent med en av sjefene for sjappa i den gamle knivstikkergata. Når jeg tenker meg om så var det vel strengt tatt Cuero som spillte der først på en Lørdagsgodt, eller ikke? (Konserten med den LEGENDARISKE versjonen av Did I Know You, den på 20 og noen minutter) Har jo ikke skrivi ned en dritt og minnet forstyrres dessverre av all støyen om at vi er i endetid her hjemme om dagen...Da vi endelig fikk til konsert sammen, Shit City og El Cuero, blei det usedvanlig godt mottatt. Det var ikke utenkelig at akkurat vi to band skulle møtes og knytte bånd men det er utenkelig i dagens musikalske hverdag det at to norske litt sølete country-rock-band skal bli omtalt i pressen (som ikke er Tom Skjeklesæther sine utmerkete skriv om Americana og psych og liknende i den flotte spalten hans i Klassekampen nesten hver mandag) og fikk mulighet til å spille land og strand rundt. Rutaskjorte og good òl Neil var pop den gang. Ganske annerledes gitt, enn dagens mote som fremdeles er rutaskjorter men med Skrillex på øra.

Brorskapet utvikla seg og samtidig som jeg var så heldig å få gjøre lyd for bandet med den mest insisterende holdninga, tromming, bass-stødighet og de høysete Fender Concert-drevne gitarer inviterte de vår Ingrid Olava Brænd Eriksen (vokal og Fender Rhodes på God Bless Our Home) til å synge på deres skive nummer to, A Glimmer Of Hope. Bånd var definitivt skapt. Blomstrøm, eldste Ohr og jeg prata blues og etter at jeg hadde ett broket show backstage ett sted veldig ruralt i det langstrakte landet Gnore med Bryn's Takamine og ei ølflaske som slide starta vi Rev.Chicken Head Morton & And The Kosmik Boogie Tribe.

Tilbake til livesamarbeidet mellom Shit og Cuero. Shit City har jo alltid vært en ramshackle gjeng fra både nord, sentrum og sør PÅ Lillehammer og tapte vel uansett alltid for å si det sånn den "ikke eksisterende talent-konkurransen" med Kirkelandet`s finest - kampen om å være flinkest i musiseringa. Men vi kom oss veldig og skivene kan vel ikke sies å være annet enn jevnbyrdige i norske landsens menn's take på veldig amerikansk og veldig krevende øvelse av nettopp musisering/tekstskriving/vokal. Vi kledde hverandre. Ett utagerende jamband i El Cuero og ett, for Ola og Kari, mer dansbart Shit City. VerstingYoung vs. Outlaws kanskje? At låtskrivinga til Gorm Møller og Brynjar Takle Ohr er det som gjorde hele denne gledelige counrtyfesten mulig er like sikkert som at Rosetta-steinen blei finni av Pierre-François Bouchard i 15 juli 1799.

Det var som nevnt aldri konkurranse mellom Cuero og Shit men forskjellig i ambiøsitet i hver og en deltaker. Helt klart. Noen ville til Wembely og andre ville bare spelle gittar. Det hindra ikke Shit City i å gi ut tre album som, sjøl om jeg er veldig inhabil nå og ikke burde si pga nettopp det men, som jeg sier alikevel, er strålende bra country-rock. El Cuero sine første to er bauter i norsk rock. Og de, der Shit City slapp taket etter tredjeplata etter null oppmerksomhet, puling som resulterte i mange unger og tiltagende hodetrøbbel, samt nedverdigende tilbud om å spille for mynt i hatten i Bergen og Trondheim og derfor gav oss andre steder i hen (jag er inte bitter), fortsatte El Cuero med sin overbevisning og både vant og tapte litt men, etter 6 albums (er det ikke det a karer?) fremstår de som enda sterkere med ny forsterkning i Vegard Strand Holthe (Kosmik Boogie Tribe) etter at våpendrager Blom forsvant ut i verden med suverene Monica Heldal, og ett av kongerikets aller beste og mest underholdene live-orkester. Noe de da egentlig har vært siden jeg så dem første gang på Månefisken i Akerselvadraget en seinhøstes dag i 2005. Tror jeg det var.

Tilbake til Mono. Vi spilte der sammen flere ganger og nå skal det skje igjen. Vi ska nok en gang få fart på sessen til Herjulv, Beatles, Frank, Cecilie, Linda G, Mats, Lille Anders og fineste Linn Margrethe som har jobba for at dette skal bli noe av.

Altså. Jeg har så vanskelig for å komme til poenget men , ja, El Cuero + Shit City (mer enn delvis oppløst band) spiller sammen igjen på en av Cafè Mono's 15-års jubileums-konserter, torsdag 12 mai, 2016. Tror det kan bli veldig gøy jeg. Cafè Mono er Oslo's (nest) beste intimscene og trenger at alle som er glad i rock blues country hawkwind og alle de nydelige menneskene som jobber der til å stille opp på gigs i en tid hvor det trengs mer pubkultur og ikke cafè latte-kultur eller hva dagens unge trykker den gapet.

Ublygt sagt, mulighet for episk kveld. Tipper Torgeir Waldemar er hypp på å på spelle litt kassegittar og synge litt med Shit og kanskje til og med Janne Hea om hu er i byen. Også selvfølgelig, Det er et retropreget El Cuero som kommer til Mono for spille denne jubileumskvelden. Med vekt på de to første albumene vil de framføre låter de skjelden spiller live, pluss noe annet deilig snacks, EL CUERO. All in the name of good rock and good times - (...Sylfest og Per Egil...sorry for språket ass, blir bare sånn - men jeg leser ordene Deres hver uke, og lærer litt etter litt -)"

- Morten Mormone Oslo, 2016.02.23

Torsdag 12. mai
MONO 15 ÅR
Shit City + El Cuero
Shitcuero
Konsertstart
21:00

Facebook event
Inngang
220 kr

Kjøp billetter
Det er en sann glede for oss å få tilbake to av våre favorittband for en splitgig på sjappa i forbindelse med jubileet Ingen her på berget har noensinne hørt mer ut som sinna Neil Young enn El Cuero. Drit i Young Neils. Ingen her på berget har noensinen hørtes mer ut som Lynyrd Skynyrd, Allmann Brothers og The Gratefull Dead enn Shit City. Drit i The South. Blandt mange sjangerøvelsesband så står disse to orkestrene i en særstilling. Det lukter brennevin, jazztobakk og diesel lang vei. Har du hørt de så veit du det. Nå på samme scene samme kveld. Og El Cuero skal til og med spille som de gjorde før om åra. Begge bandene har også spilt opptil flere konserter på Mono. Shit City spilte lørdagsgodt 18. mars 2006, El Curo spilte også lørdagsgodt 17.juni 06. Og sammen spilte de første splitgig på Mono søndag 1.okt 2006.
Vi ba vår gode venn, Morten Mormone, som spiller i Shit City om å fortelle sin historie, med sine egne ord, om Sht City og El Cuero. OG Mono.

"Jeg kan faktisk ikke huske første gang vi delte scene med El Cuero. Jeg kan ei heller egentlig huske de andre gangene vi spilte sammen. Datoene altså. Men OM jeg husker de fantastiske stundene vi hadde sammen. Bøndenes brorskap kan man vel si: 7 gærninger fra Lillehammer, èn gærning fra Bjerkvik, èn helt fra Hammerfest, èn Stjørdalsbonde, to legender fra Karihola, Kristiansund og en ung og mæget lovende pjokk fra Halsa (Haaasja-laaaang A) Alle 11 med en sterk forkjærlighet for slutten av 60-tallet og starten av 70-tallets rockete country. Slik som skivene Country Funk - S/T (Polydor 2425 018) Goose Creek - Symphony (Capitol SM-444) og Poco - From The Inside (Epic BL-30753) Ikke hørt om disse ? Ok da, vi er nerder og dykka dypt i materien etter at vi hadde slitt ut våres Sweetheart Of The Rodeos, American Beautys, Grevious Angels, Burrito Deluxes og Zumas.

Jeg møtte bandet El Cuero for første gang på nok en dato jeg ikke husker men det var vel rundt 2006 eller var det 2007? Far i huset, Ole Petter Andreassen hadde sagt at det bandet han nettopp hadde tracket første skiva til, i Caliban, var noe jeg bare MÅTTE sjekke ut. Og jeg fikk med meg første konserten til rockerne på Månefisken. Helt klar i hodet var jeg nok ikke men bandet satte ett vanvittig inntrykk. Brynjar T Ohr's gitareskapader, WELD-verdig, det voldsomme kompet, guttungens Telecaster-coolness og de helt over the top bra i pitch trestemte koringer. De var som om de skulle vært fra Manassas' første liksom.

Fra gig to var jeg fast lydtekniker for dem på 60+ shows. Det var kjærlighet. På denne første konserten husker jeg at jeg tenkte høyt i hodet "Detta her må faen meg Lars Erik få høre” - vi (S.C) dreiv jo med samma skjiten om enn ikke så høylydt (kremt, det skulle vel forandre seg noe etterhvert) Og joda, det falt i smak.

Jeg fikk etter litt prata med nordmøringan og det kom jo raskt for en dag at brødrene Ohr og jeg/Simen (The Mormones) hadde truffet hverandre for ørten år sia på legendariske Tauterstokk i Nord Trøndelag. Uansett, vi kom med en gang svært godt overens og begynte og date med en øl i hånda hjemme hos hverandre. Hjemme hos Brynjar gikk det i Mr. Mister, King Crimson og 250 Neil Young-bootlegs.

I 2007 fkk både Shit City og El Cuero gitt ut hver sine debutplater. God Bless Our Home og El Cuero, begge til strålende kritikker i pressen. Til og med gamlisser som Øyvind Rønning og Skjekle digga. God bless ble endog nominert til Spelemann i country-klassen men, blei slått på målstreken av Haugen-brødra. Damn you Lars Håvard, haha. Men så, vi lobbierte for en felles konsert på Cafè Mono, selveste Cafè Mono. Det årna seg lett da jeg jobba der på lyd iblandt og Ingrid Olava var på den tiden godt kjent med en av sjefene for sjappa i den gamle knivstikkergata. Når jeg tenker meg om så var det vel strengt tatt Cuero som spillte der først på en Lørdagsgodt, eller ikke? (Konserten med den LEGENDARISKE versjonen av Did I Know You, den på 20 og noen minutter) Har jo ikke skrivi ned en dritt og minnet forstyrres dessverre av all støyen om at vi er i endetid her hjemme om dagen...Da vi endelig fikk til konsert sammen, Shit City og El Cuero, blei det usedvanlig godt mottatt. Det var ikke utenkelig at akkurat vi to band skulle møtes og knytte bånd men det er utenkelig i dagens musikalske hverdag det at to norske litt sølete country-rock-band skal bli omtalt i pressen (som ikke er Tom Skjeklesæther sine utmerkete skriv om Americana og psych og liknende i den flotte spalten hans i Klassekampen nesten hver mandag) og fikk mulighet til å spille land og strand rundt. Rutaskjorte og good òl Neil var pop den gang. Ganske annerledes gitt, enn dagens mote som fremdeles er rutaskjorter men med Skrillex på øra.

Brorskapet utvikla seg og samtidig som jeg var så heldig å få gjøre lyd for bandet med den mest insisterende holdninga, tromming, bass-stødighet og de høysete Fender Concert-drevne gitarer inviterte de vår Ingrid Olava Brænd Eriksen (vokal og Fender Rhodes på God Bless Our Home) til å synge på deres skive nummer to, A Glimmer Of Hope. Bånd var definitivt skapt. Blomstrøm, eldste Ohr og jeg prata blues og etter at jeg hadde ett broket show backstage ett sted veldig ruralt i det langstrakte landet Gnore med Bryn's Takamine og ei ølflaske som slide starta vi Rev.Chicken Head Morton & And The Kosmik Boogie Tribe.

Tilbake til livesamarbeidet mellom Shit og Cuero. Shit City har jo alltid vært en ramshackle gjeng fra både nord, sentrum og sør PÅ Lillehammer og tapte vel uansett alltid for å si det sånn den "ikke eksisterende talent-konkurransen" med Kirkelandet`s finest - kampen om å være flinkest i musiseringa. Men vi kom oss veldig og skivene kan vel ikke sies å være annet enn jevnbyrdige i norske landsens menn's take på veldig amerikansk og veldig krevende øvelse av nettopp musisering/tekstskriving/vokal. Vi kledde hverandre. Ett utagerende jamband i El Cuero og ett, for Ola og Kari, mer dansbart Shit City. VerstingYoung vs. Outlaws kanskje? At låtskrivinga til Gorm Møller og Brynjar Takle Ohr er det som gjorde hele denne gledelige counrtyfesten mulig er like sikkert som at Rosetta-steinen blei finni av Pierre-François Bouchard i 15 juli 1799.

Det var som nevnt aldri konkurranse mellom Cuero og Shit men forskjellig i ambiøsitet i hver og en deltaker. Helt klart. Noen ville til Wembely og andre ville bare spelle gittar. Det hindra ikke Shit City i å gi ut tre album som, sjøl om jeg er veldig inhabil nå og ikke burde si pga nettopp det men, som jeg sier alikevel, er strålende bra country-rock. El Cuero sine første to er bauter i norsk rock. Og de, der Shit City slapp taket etter tredjeplata etter null oppmerksomhet, puling som resulterte i mange unger og tiltagende hodetrøbbel, samt nedverdigende tilbud om å spille for mynt i hatten i Bergen og Trondheim og derfor gav oss andre steder i hen (jag er inte bitter), fortsatte El Cuero med sin overbevisning og både vant og tapte litt men, etter 6 albums (er det ikke det a karer?) fremstår de som enda sterkere med ny forsterkning i Vegard Strand Holthe (Kosmik Boogie Tribe) etter at våpendrager Blom forsvant ut i verden med suverene Monica Heldal, og ett av kongerikets aller beste og mest underholdene live-orkester. Noe de da egentlig har vært siden jeg så dem første gang på Månefisken i Akerselvadraget en seinhøstes dag i 2005. Tror jeg det var.

Tilbake til Mono. Vi spilte der sammen flere ganger og nå skal det skje igjen. Vi ska nok en gang få fart på sessen til Herjulv, Beatles, Frank, Cecilie, Linda G, Mats, Lille Anders og fineste Linn Margrethe som har jobba for at dette skal bli noe av.

Altså. Jeg har så vanskelig for å komme til poenget men , ja, El Cuero + Shit City (mer enn delvis oppløst band) spiller sammen igjen på en av Cafè Mono's 15-års jubileums-konserter, torsdag 12 mai, 2016. Tror det kan bli veldig gøy jeg. Cafè Mono er Oslo's (nest) beste intimscene og trenger at alle som er glad i rock blues country hawkwind og alle de nydelige menneskene som jobber der til å stille opp på gigs i en tid hvor det trengs mer pubkultur og ikke cafè latte-kultur eller hva dagens unge trykker den gapet.

Ublygt sagt, mulighet for episk kveld. Tipper Torgeir Waldemar er hypp på å på spelle litt kassegittar og synge litt med Shit og kanskje til og med Janne Hea om hu er i byen. Også selvfølgelig, Det er et retropreget El Cuero som kommer til Mono for spille denne jubileumskvelden. Med vekt på de to første albumene vil de framføre låter de skjelden spiller live, pluss noe annet deilig snacks, EL CUERO. All in the name of good rock and good times - (...Sylfest og Per Egil...sorry for språket ass, blir bare sånn - men jeg leser ordene Deres hver uke, og lærer litt etter litt -)"

- Morten Mormone Oslo, 2016.02.23