Fredag 3. februar
Aiming For Enrike
Konsertstart
21:00

Facebook event
Inngang
180 kr

Kjøp billetter
Afe finals 3
Aiming For Enrike ble i november ble dem nominert til norges beste liveband på P3Gull, noe som bekrefter det vi alle vet; dette er ikke en konsert du vil gå glipp av. Derfor er vi stolte av å presentere dem på mono fredag 3.februar.
AIMING FOR ENRIKE – et slags presseskriv av Erlend Mokkelbost

Av og til dukker det opp band man rett og slett ikke kan unngå å forelske seg i. Slik var det med Aiming For Enrike første gang jeg så de, en fredagskveld i Oslo. Duoen ruslet forsiktig opp på scenen, og minutter senere hadde de gitt meg og noen andre en av de mest kraftfulle opplevelsene vi hadde hatt på flere år.

Intrikat og energisk musikk har alltid vært viktig for meg, spesielt i tiden jeg tilbragte i bandene JR Ewing og KILLL. Interessen ebbet ut noe i midten av 20-åra, idet jeg begynte å føle at noble begrep som ”eksperimentering” og ”vågalhet” var noe man i langt større grad fant i andre musikksjangre enn de etterhvert pietistiske undergrunnsmiljøene jeg til da hadde vært en stor del av.

Det føltes derfor ekstra deilig når jeg noen år senere kan få meg real en smekk på kjeften, og bli dratt ut av en den komfortable bobla der ”alt var bedre før”.

Aiming For Enrike sto nemlig for akkurat den nysgjerrigheten, utbrytertrangen og friheten som i min bok gjør musikk interessant, selv om de spilte på velkjente strenger i form av sitt fokus på eksplosivitet og energi.

Bandet beviser at det kun trengs to unge musikere med en sterk felles vilje for å skape en ny, original lyd. Ved å fryktløst slenge seg inn i et sjangerforvirrende landskap og samtidig stole blindt på egen intuisjon lager de en form for musikk som – både på plate og i konsertsammenheng – får blodet mitt til å bruse.

Nøkkelen ligger i Aiming For Enrikes infernalske driv, deres nesten idiotisk symbiotiske samspill, deres svimlende tekniske egenskaper og ikke minst deres brede musikalske palett. Simen og Tobias – som er to usedvanlig gode musikere, isolert og sammen – holder seg likevel for gode for å flashe sine evner.

De holder seg også for gode for å – i kredibilitetens navn – gjøre ting vanskeligere. De er originale nettopp fordi de både er inkluderende óg egenrådige samtidig.

Da jeg snakket med de to medlemmene i forkant av å skulle skrive denne teksten, kom jeg til bordet med en blokk full av referanser til andre band og spesifikke tidsepoker.

Jeg følte meg straks litt dum der jeg gravde i om hvorvidt de to har latt seg fascinere av (på papiret) liknende band som Hella, Monolithic og Lightning Bolt. Gitarist Simen og trommeslager Tobias hadde selvfølgelig god kjennskap til disse gruppene, men Aiming For Enrike er ikke summen av disse referansene.

Heldigvis ledet samtalen isteden mot elektronisk musikk, der både Jon Hopkins og Burial blir nevnt. ”Det oppstår nyanser i repetisjon, noe som gir en suggererende effekt som vi gjerne vil inkorporere”, forklarte trommeslager Tobias. Samtidig nevnte gitarist Simen overraskende nok funk , en sjanger som på sitt beste kan symbolisere ekstatisk dansemusikk og polyrytmisk eufori, men som på sitt verste også kan forveksles med ”ny Red Hot Chili Peppers”.

Elektronisk musikk og funk har begge som misjon å skape bevegelse og energi, hvilket for meg vitner om at denne duoen ønsker å nå ut over scenekanten og inn til publikumet sitt.

Samtidig har også jazz vært viktig, kan de fortelle – noe som er tydelig i den store mengden av improvisasjon man hører i Aiming For Enrike sitt sound. Det samme har også metallen vært i all sin finslipte og presise aggresjon.

Summen av alt dette vitner om et band som har oppstått i en nettopp stadig mer sjangerløs tidsalder, der undergrunn og mainstream ligger med hverandre, og musikere og musikkinteresserte forholder seg langt friere til stilarter og utrykk enn før. Det er på sitt beste en stor styrke.

For i det kontrollerte kaoset av tighte trommemønstre, komplekse gitarloops og improviserte avstikkere gjemmer det seg velarrangerte låtstrukturer som Aiming For Enrike manøvrer seg sømløst innenfor. Samt en åpen invitasjon til alle som ønsker å være med.

Foto: Jonathan Vivaas Kise



Fredag 3. februar
Aiming For Enrike
Afe finals 3
Konsertstart
21:00

Facebook event
Inngang
180 kr

Kjøp billetter
Aiming For Enrike ble i november ble dem nominert til norges beste liveband på P3Gull, noe som bekrefter det vi alle vet; dette er ikke en konsert du vil gå glipp av. Derfor er vi stolte av å presentere dem på mono fredag 3.februar.
AIMING FOR ENRIKE – et slags presseskriv av Erlend Mokkelbost

Av og til dukker det opp band man rett og slett ikke kan unngå å forelske seg i. Slik var det med Aiming For Enrike første gang jeg så de, en fredagskveld i Oslo. Duoen ruslet forsiktig opp på scenen, og minutter senere hadde de gitt meg og noen andre en av de mest kraftfulle opplevelsene vi hadde hatt på flere år.

Intrikat og energisk musikk har alltid vært viktig for meg, spesielt i tiden jeg tilbragte i bandene JR Ewing og KILLL. Interessen ebbet ut noe i midten av 20-åra, idet jeg begynte å føle at noble begrep som ”eksperimentering” og ”vågalhet” var noe man i langt større grad fant i andre musikksjangre enn de etterhvert pietistiske undergrunnsmiljøene jeg til da hadde vært en stor del av.

Det føltes derfor ekstra deilig når jeg noen år senere kan få meg real en smekk på kjeften, og bli dratt ut av en den komfortable bobla der ”alt var bedre før”.

Aiming For Enrike sto nemlig for akkurat den nysgjerrigheten, utbrytertrangen og friheten som i min bok gjør musikk interessant, selv om de spilte på velkjente strenger i form av sitt fokus på eksplosivitet og energi.

Bandet beviser at det kun trengs to unge musikere med en sterk felles vilje for å skape en ny, original lyd. Ved å fryktløst slenge seg inn i et sjangerforvirrende landskap og samtidig stole blindt på egen intuisjon lager de en form for musikk som – både på plate og i konsertsammenheng – får blodet mitt til å bruse.

Nøkkelen ligger i Aiming For Enrikes infernalske driv, deres nesten idiotisk symbiotiske samspill, deres svimlende tekniske egenskaper og ikke minst deres brede musikalske palett. Simen og Tobias – som er to usedvanlig gode musikere, isolert og sammen – holder seg likevel for gode for å flashe sine evner.

De holder seg også for gode for å – i kredibilitetens navn – gjøre ting vanskeligere. De er originale nettopp fordi de både er inkluderende óg egenrådige samtidig.

Da jeg snakket med de to medlemmene i forkant av å skulle skrive denne teksten, kom jeg til bordet med en blokk full av referanser til andre band og spesifikke tidsepoker.

Jeg følte meg straks litt dum der jeg gravde i om hvorvidt de to har latt seg fascinere av (på papiret) liknende band som Hella, Monolithic og Lightning Bolt. Gitarist Simen og trommeslager Tobias hadde selvfølgelig god kjennskap til disse gruppene, men Aiming For Enrike er ikke summen av disse referansene.

Heldigvis ledet samtalen isteden mot elektronisk musikk, der både Jon Hopkins og Burial blir nevnt. ”Det oppstår nyanser i repetisjon, noe som gir en suggererende effekt som vi gjerne vil inkorporere”, forklarte trommeslager Tobias. Samtidig nevnte gitarist Simen overraskende nok funk , en sjanger som på sitt beste kan symbolisere ekstatisk dansemusikk og polyrytmisk eufori, men som på sitt verste også kan forveksles med ”ny Red Hot Chili Peppers”.

Elektronisk musikk og funk har begge som misjon å skape bevegelse og energi, hvilket for meg vitner om at denne duoen ønsker å nå ut over scenekanten og inn til publikumet sitt.

Samtidig har også jazz vært viktig, kan de fortelle – noe som er tydelig i den store mengden av improvisasjon man hører i Aiming For Enrike sitt sound. Det samme har også metallen vært i all sin finslipte og presise aggresjon.

Summen av alt dette vitner om et band som har oppstått i en nettopp stadig mer sjangerløs tidsalder, der undergrunn og mainstream ligger med hverandre, og musikere og musikkinteresserte forholder seg langt friere til stilarter og utrykk enn før. Det er på sitt beste en stor styrke.

For i det kontrollerte kaoset av tighte trommemønstre, komplekse gitarloops og improviserte avstikkere gjemmer det seg velarrangerte låtstrukturer som Aiming For Enrike manøvrer seg sømløst innenfor. Samt en åpen invitasjon til alle som ønsker å være med.

Foto: Jonathan Vivaas Kise